Noen ganger bare tar smertene bare helt overhånd..
Jeg er her, men alikevel ikke. Hører alt men får ikke med meg noe. Vil si noe, men ordene høres ikke.
Jeg er slukt, helt ufordøyd og kan bare vente på at stormen skal stilne.
Det kjennes ut som jeg er i siste runden av mitt livs kamp men rundene bare kommer og kommer uten stans.
Huden sprenger, den pulserer og verker. Berøringer er blitt motstanderen utstyrt med kniver som stikker meg ned til grunnen. Jeg reiser meg svimlende mens huden er nær ved å deles seg i kampen.
Det kule hadde vært om jeg var i ferd med å skifte skinn og kom ut som en freshere utgave.
Men jeg skifter ikke dette skinnet.
Huden er bare vond å ha på, vond som ett åpent sår der det verker å være.
De lette Klærne er omgjordt til etsende avtrykk av slitsomme detaljer. Det kjennes som jeg fylles opp av stiv syre inni beina. Syre som gjør beina så vonde å røre , vonde å lee, og umulige å rikke.
Jeg kjemper om å bare la dette forbigå. Ikke la det sluke motet eller meg.. men noen ganger farer det opp til overflaten og står å uler til jeg hører.
Det slår meg overende på ny og jeg ligger, utslått, nå med Loddet som drar meg ned og under matta.
Jeg må opp, må ut, men loddet har tatt taket. Det overtar kontrollen over kroppen og vi mister kontakten. Jeg prøver å lee bein, ermene, bare fingrene for å bare få litt feste på vei opp. Men det lyder ikke. Det drar meg ned, ned og bort. Gjør verden uklar og tankene søvnige. Hodet tungt og Øylokkene kommer endelig med egne små lodd som lukker igjen.
Heldigvis For søvnen..
Heldigvis kan noe soves bort når det blir for tungt.
Og det kommer alltid en ny dag. Uansett om motstander regjerer nå, så er selv de minste seiere store når de er få.
Noen spurte meg om ikke dagene ble lange som syk.
Dagene er bare lange når smertene gjør sekunder om til timer.
