Hei sa hun
Og smilet nådde helt opp i øynene, på en sånn måte at du følte deg sett, hørt og viktig med det samme ordet traff luft.. Og selv om vi begge sto i en gate, i en by som var like mye begges så ønsket smilet hennes på en måte velkommen, velkommen til hennes nærvær..
Det var ikke bare med meg. Men det var, og er hennes måte. Hun er sånn. Samme hvem hun møter, så sender hun ut ett smil.
Ett hei, en kort eller lengre prat, som uansett hva man skulle ende opp å snakke om, skaper ett hyggelig møte.
Det er ikke alle mennesker hun har like sansen for, som oss alle, men kroppen, eller smilet hennes avslører ikke det.
Og det er en god ting, en viktig ting.
Evnen til å møte alle på en god måte.
Evnen til å la alle du møter på din vei, gå videre , gå fra deg, med ditt smil i tankene.
Jeg prøver å si det så ofte jeg kan.
Til henne.
Til de jeg har, som er sånn rause med smil, rause med omsorg og ord.
De som går sammen med meg, helt eller delvis..
At det betyr mye.
For det gjør det.
Det utgjør en forskjell.
De, utgjør en forskjell.
Bare gjennom å være seg..
