Det var en kjølig februar morgen. Vi hadde stått opp før selv de mest lystne a mennesker var oppe med kaffen godt plantet foran soloppgangen.
Og vi var allerede fremme, fremme ved den verste delen. Den som alltid koster mest.
Jeg hater at denne rullestolen skal styre de neste timene mine. Hater å føle meg til bry.
Hater den måten den, og de rundt meg får meg til å føle.
Det er som om jeg slutter å være menneske og blir noe ubetydelig når jeg sitter der.
Jeg ser blikkene over at jeg går i annen kø, kjenner motviljen og det manglende tilbud om å sitte der rullestolen ikke kan trilles.
Og jeg føler meg så liten, liten og allikevel kravstor.
Jeg støtter meg til krykken og helten tar hånden min. Han holder den sterkt og stødig, ikke bare som fysisk støtte, men som tryggheten min ut mot alt dette andre.
Fra Rullestolen er det tre skritt før jeg er på bussen, tre skritt, og blikk. Alles øyne er rettet mot meg i det jeg setter beinet ned så det står stødig nok til å holde til neste .
Blikkene fortsetter.. Jeg ser tilbake. Og Da slås de ned, som om jeg bryr mottakeren på en måte ved å de tilbake.
Og selv om jeg kanskje er den mest synlige som går ombord, så er det ett unisont samtykke om at jeg ikke skal synes.
En ungdom titter opp fra mobilen sin, øreproppene dingler i takt med lyden som siver ut. Han formelig hopper til ved synet av meg,
Reiser seg og sier «kom kom, sitt, jeg kan stå»
Og sånn er det. Vi klager over ungdommen, men det er ikke ungdommen som ikke ser.
Det er vi, vi voksne.
Noen ganger dytter de til rullestolen med koffertene sine, dytter meg unna som om de er redde for at jeg skal trilles før de. Uten å vite jeg glatt hadde byttet plass mot en i mengden.
«Eh, Å ja», sier en voksen ett par rader lengre femme, «ehh. Du kan sitte her også altså..»
Men ungdommen har allerede reist seg. Den eldre sitter enda, og spørsmålet virker mere som den høflige «hvordan går det med deg», du spør en du driter i hvordan har det.
Klumpen i magen vokser, som alltid på denne delen av reisen. For dette er ikke unntaket, det er heller regelen.
Så kjære voksne mennesker
Svært få sitter i rullestol fordi det er gøy, eller for å få ekstra goder.
Det er verken tøft eller kult.
Og Du føler deg ikke kjempe bra der du sitter og alle bokstavligtalt, ser ned på deg,
Men noen ganger så må vi se litt utenfor vår egen nese å strekke ut en hånd.
Det koster så lite men kan utgjøre den hele store forskjellen for en annen..
