17 Mai kom. og gikk.
Jeg merket søvnen tok meg i taxien hjem.
Varslet at jeg var gått for langt over og da gjør den ofte så. Gjespene kommer tettere og tettere og verden blir slørete rundt meg.
Jeg bare stopper. Sakte men sikkert stopper jeg, og kroppen skrus av til bare eksistens.
Vi er kommet hjem, kommet inn.
Dagen har vært fantastisk..
«Jeg vil så gjerne ha deg med, sier minste for byggefeltet lager videre feiring i gata..
«Ja jeg vet det», svarer jeg mellom gjesp og halvlukkede øyner.
«Men jeg er med», sier eldste keepern.» «Oss to, snuppa, det blir bra.
Så kryper vi oppi til mamma etterpå med is og en god film. Kom igjen, jeg er der.»
Jeg nikker godkjennende til min eldste engel sine ord.
Og mamma er her sier jeg, skjønt jeg aner ikke om ordene kommer ut eller lyder utenfor tankene mine..
På en måte, mellom søvn og våkenhet, mellom sykdom og være mamma, går den dagen..
Fra 17 til 18, så er hjelpen tilbake.
Dagen gis søvnig over til den som kan styre den, og heldigvis styres den godt. Vi vet det ikke er noen selvfølge. Men nå gjør den det. Nå går det på skinner selv når toget er sporet av..
Jeg sitter men sover, jeg ligger og forsvinner og mens jeg ligger sånn. Trår Bpa, og hjelpende venner til og lager god planer.
Takk Gud For gode planer, stødige rutiner og hjelpende hender..
Takk Gud sier jeg. Uten å tro At det finnes noen gud. Men takk uansett du/ det som
Gjør at sånne dager, uker på ett vis henger sammen så jentene mine har det bra.
For det finnes ingenting viktigere enn at de to har det bra.
17 er blitt nå og jeg kjenner det gryr av dag.
Utenfor vinduet synger fuglene om sommer og lette strøk fra varme briser stryker over kinnet mitt i glippen fra vinduet.
17 mai kjennes enda, det vil den gjøre en stund. Jeg er gått fra søvnen til detoxen og her blir jeg til det er over.
Men denne dagen.
Når stillheten senkes over huset, setter jeg meg ned på trappa, som for første gang en sommermorgen. Jeg kjenner smilene fra festdagen virker, fra mine nydelige festkledde barn, og de fineste venninder. Flotte folk og fine stunder fyller mitt eget smil her jeg sitter i solen.
Jeg er halvveis ute, halvveis inne. Halvveis med, halvveis igjen.
