Det er noe ganske fantastisk med sånne folk som bare ubetinget og raust deler en godhet med andre.
Og Ikke bare med andre innom egen gjeng, eller de man selv står nærmest. Men også de, innenfor andre gjenger, de helt utenfor eller de midt i mellom.
Og ikke på en sånn måte at det krever skjorter og mye eller mere enn man har. Men bare en kontinuitet av noe helt enkelt som ett smil, eller hei, at man ser den andre, snakker til, heier på eller backer opp.
Og det, ikke av noen annen grunn, enn at det bare er helt naturlig å løfte de du møter på.
Så naturlig at du ikke tenker på å spare godviljen til nøye utvalgte andre.
Det er så enkelt og likevel en mangelvare.
