Jeg tror søren meg jeg er midt i en jinx episode fra ett eller annet suspekt TV program jeg altså.
Så fort jeg liksom tror alt går bra, bare ??
Nøye planlagt, gikk jeg og lillesøster , helgen i møte med en klar og god tro om at dette skulle bra. De to andre var på tur, Mens vi skulle bare nyte oss to tid.
Det var da det startet.
Med det samme, bpa’en kom inn, gikk alt annet.
Lys, strøm, varmtvann og
La oss si det sånn, Du vet ikke hvor mørkt det er, før du ikke ser lyset.
Eller hvor kald dusjen kan bli uten en varmtvannstank.
Eller hvor kaffetørst du er, før du synger en serenade, i håp om å appellere til maskinens pumpevilje, lenge nok til at kaffenkoppen fylles 2 sup.
Med korte opphold, der lyset gledet oss med sitt nærvær, varmtvannstanken med stor desperasjon stadig ble kaldere og Wifien blinket som ett ivrig diskolys fra 80 tallet, gikk helgen stort sett sånn. Det meste gikk fint om vi satt stille og ikke forsøkte oss på å brenne pannekaker eller andre kaker.
Så ble Nettene også med. Den dype søvnen utgikk til fordel for en kjenningsmelodi av søvnløshet, herlig akkopagnert av lillesøster intense skjæring av tenner og smålige grynt.
Søndag natt kom endelig helten tilbake,
Og det med en tårefull og helt stum tenåring på slep. Tenåringen kan forøvrig kanksje ikke kalles noe jinx for sin nylige vunnet stumhet, for det var verken en overraskelse eller særlig vondt fra ett stillhetsperspektiv. Men den første derimot, tårefullheten var av grunner fryktet.
Helten var full av feber og hadde tatt med seg en hoste som holdt samtlige folk i mils omkrets våken. Dette medførte så med sin utsatte utreise digre kjepper i hjulene for alene tid planlagt for mor og tenåringen.
Når han så nærmet seg dagen for ut, hadde feber på magisk vi hoppet til neste beboer og dratt med seg en blokkering i bihuler med ører på ettersleng.
Og der er vi egentlig nå.
Jeg som egentlig ofte hører sanger spilles av i hodet.
Hører PR nå, kun denne.
Thats enough todaying for today, I’m done.
