Påsken i fjor var vi alle hjemme.
Snøen lå i store lass i hagen, og vi laget oss borg med lune kanter. Så Fylte vi den med tepper, feller, tykke lag og ett lunt dekke.
Også bare var vi der, sammen.
Det var ganske fantastisk.
Likevel konstantert vi alle,
at påske er best på hytta.
I år er helten i sjøen, lillesøster har allerede vært hytte kråke hele uken, og i dag reiste tenåringen opp.
Jeg vet de får det så fint, og selv om jeg aller mest skulle ønske jeg klarte den turen. Så er det noe godt i å bare være her også.
For ME er som en evig kamp mot krefter. Det er ikke bare en dag litt slapp eller av og til helt drenert. Det er hver dag. Hver dag er av typen, hvordan skal jeg klare å ta neste skritt. Eller sitte, holde kroppen oppreist, eller prate.
Det gode med å bare være meg hjemme da, er at jeg trenger ingenting.
Og Selv om Me ikke er meg, så er det likevel det jeg må ta hensyn til med meg, sånn at jeg ikke blir verre.
Den hårfine balansen av Alt jeg ønsker lokker og gjør at jeg stadig pusher.
For så å falle dit jeg bare kan puste.
Men nå, nå skal jeg ikke noe annet enn å bare være. Ikke prate, eller gå, holde meg opp eller stå.
Bare være, helt stille.
Og kanskje spise litt kake da.
