Det er så lett å tenke at vi bare er så feil.
At vi selv, i kropp, burde gått litt ned, litt opp, bare vært litt annerledes enn nå, så, ville alt blitt så mye lettere.
Jeg tenker det selv, etter ett mislykket bli-frisk-forsøk har jeg endt opp med en enda tyngre ballast. Og Jeg angrer så på at jeg håpte, trodde og tenkte. Igjen.
Hadde jeg ikke gjort det nå, hadde jeg sluppet dette ekstra. Jeg kunne vært både den lettere versjonen av meg og hatt mindre å ta hensyn til. Og Jeg hadde jo allerede nok, men likevel bare forsøkte jeg. I sånn ren desperasjon.
Og det er lett å si etterpå at jeg ikke burde det.
Det er ikke så lett i forkant.
Likevel, er jo jeg meg.
Akkurat den jeg er.
Og denne fasaden av ett ytre som kroppen min er, den, sier jo ikke mye om meg.
Selv om kroppen selvsagt er en del av meg, så er likevel selve meg, Det som er inni her.
Selvet mitt er De verdiene, det indre som er rett for meg. Det som styrer hvorfor jeg er som jeg er, gjør som jeg gjør, velger slik jeg ønsker og er mot andre som jeg er.
Jeg trenger ikke sammenligne meg med noen, for Ingen kan jo noengang bli den unike meg, jeg er. Jeg må bare selv, se det.
Og hvis jeg eller du, har folk rundt, som glemmer alt det man virkelig er inni seg, det som gjør deg til deg, og bare ser at man har noen ekstra kilo.
Vel, Da må vi finne andre folk.
For det er menneske deg, som er godt eller en dust.
Ikke kroppen din.
