Jeg liker ikke dømming spesielt godt.
Ikke spesielt eller i det hele tatt.
Jeg synes det er en uting at man synser og mener om andre. Når man stort sett ikke vet alt eller mere enn bare litt.
For Det er alltid flere sider,
alltid noe mere enn det vi tror vi vet.
Vi må bare gidde å få helheten, ikke en del.
Også tenker jeg at verden er så tøff,
for så mange.
Hver eneste dag er det folk som kjemper.
Mot sykdom, mot traumer, mot frykt, mot psyke, mot seg selv, andre eller mot livet selv.
Man trenger bare ikke den ekstra belastningen dømming og dårlig tro medfører.
Jeg leste en gang, at i hvert møte med mennesker så holder du litt av deres skjebne i dine hender.
Og det er faktisk sånn, ikke at vi hver dag kan påvirke store ting i andres liv.
Men hver gang noen går videre fra deg, tar de ditt møte med seg.
Hva vil du at skal være stående fra deg?
