En sommerdag, August 2011
«Kommer du i kveld», roper jeg etter henne, på vei ut av døren. Den døren til jobben, til barnehagen og avdelingen jeg ledet.
For jeg så henne kun i forbifarten. Men det var ganske vanlig, siden vi jobbet sammen der.
«Jeg gleder meg», sier hun før hun fortsetter med å spørre om hva hun kan ta med, eller gjøre, eller sånne ting. Men planen min er klar, så jeg svarer bare. «Ingenting, eller deg. Du er mer enn nok.» så ler jeg, og så var jeg ferdig på jobb.
Om litt skal førsteklassingen min runde hjørnet der borte. Og hun vil lyse opp når hun ser meg, akkurat som jeg med henne. Fordi vi bare gledet oss over å være sammen igjen. Vi gjorde alltid det.
Hun småløper mot meg, mens hun skravler om hva som var, og hadde vært. Og jeg smiler og bare lar tankene flyte litt. Til hun dulter litt oppgitt og lett til meg, og sier «Mamma, kom da, Kaisa venter.»
Jeg har tidlig vakt så jeg vet at Kaisa sover nå. Og noe av det beste jeg vet, er å hente henne akkurat da. For da kan jeg vekke henne opp fra søvnen, og selv se den gleden i øynene hennes.
Og hun er så søt, der hun ligger pakket inn i pleddet til pappaen, med den lille hvite baby luen på hodet.
«Hei lille søstra mi», sier førsteklassingen som tydelig kjenner på gleden selv. Også stikker hun hodet opp mellom meg og vognen.
Og den lille, åpner øynene varsom. Så ser på oss, og tar alt inn, før ett stort smil sprer seg utover det lille ansiktet.
«Hei min lille kråke» sier jeg og løfter henne opp. «Du er vel fin du», fortsetter jeg, mens jeg susser den lille fine ungen min.
Så gir jeg henne til storesøster som utolvmodig venter med åpne armer, før hun gjentar ordene og den samme sussingen.
Litt er vi bare oss tre. Og hele verden dyttes til side mens vi er.
Så går vi hjem. Vi tre jentene sammen.
Hjemme lager jeg mat, mens jentene danser.
Vi har vært på ett sånt Lollo og Bearnie hotell før sommeren, så de er hektet på sangen og dansen. Og den går, igjen og igjen, og igjen og igjen. Og vi
svinger oss med, og vi danser til.
Så Ler vi og danser mer, synger og veiver.
Så spiser vi.
Snakker
Leser
Ser Barne-TV
Så er det legge tid
Kaisa, legger seg alltid fint. Lett.
Den store luringen, er det verre med.
Hun har alltid vært vanskelig å legge. For hun har så mye å si, og gjøre, og fortelle.
Så jeg legger meg med henne.
Stryker henne over håret.
Spiller dagen igjen, og smiler, tenker over alt. Og med det, sovner den lille store jenta mi.
Dagen er varm. Ferien er over, men varmen henger enda godt i. Og denne kvelden blir en god en.
For en etter en detter de inn. Selv om «detter» kanskje er feil å si om ett knippe mammaer i 30 årene, men vi detter jo litt sammen på fredagskvelder. Og de detter inn hos meg. En etter en, til alle er med.
Vi samler oss ute, i sommervarmen.
Noen med vin, noen med kaffe, alle midt i praten. Og sånn sitter vi hele kvelden, og utover natten. Bare prater, og ler og er sammen.
Og ikke engang den lille som sover dårlig, våkner og kommer ut. Hun bare sover og sover, som om denne kvelden skal være min kveld.
Jeg husker den kvelden enda.
De vennene.
Mannen som var på vei hjem og ble møtt av siste restene samtaler, før vi avsluttet.
Å legge meg inntil han. Fortelle om jentene våre, dagen, kvelden. Før lyden av en trøtt offshorearbeider fylte rommet med sin lette snorking.
Jeg husker hvor lykkelig jeg var, akkurat da.
Jeg visste ikke at det var siste minnet mitt som frisk. Jeg visste ikke da, at alt snart skulle endre seg.
Og så gjorde det det.
Neste gang jeg var alene, stoppet hele verden jeg kjente opp.
Fra å være akkurat der jeg ville være, med alt jeg hadde jobbet så hardt før
Til der hvor alt raknet ..
Me kom som lyn fra klar himmel, en dag i august 2011. Og jeg merket ikke noe, før alt kollapset, men plutselig, og over natten var jeg avhengig av hjelp til alt.
Og litt av det skal jeg dele. Litt, av de delene jeg har bearbeidet godt. Fordi det er mye i ett liv som ingen ser, og fordi mitt var skjult i mange år etter dette.
Og noe av det som skjedde da trenger fokus. For det er ikke alltid at de som skal hjelpe deg, vil hjelpe akkurat deg. Eller at den verdien alle mennesker skal ha, gjelder en verdiløs syk.
For menneskene du møter, har alt å si. Og hva velger de å møte deg med?
Andre ganger møter du de som gjør alt litt lettere. Som ser deg. Og som er der.
For en ting har tiden lært meg:
Omgi deg med gode mennesker.
Heller få enn flere, men de gode som er gode mot alle, ikke selektivt eller bare mot noen.
Velg de som gjør det godt å være deg, og som du vet hvor du har.
For de gjør alt litt lettere
