Tenk,
hvor mye det betyr at vi ikke er helt alene her i verden.
At vi blir sett, av en eller flere. Som bare er der, som man kan spørre, snakke med, le eller gråte til.
Tenk så mye lettere alt blir da.
Når verden og livet ikke trenger å leves alene.
For alle trenger vi noen.
Det bor i oss, det behovet om å telle, for noen. Uansett hva man står i og hvordan livet er.
Vi trenger noen å dele det gode og tunge med.
Likevel tror jeg at når det butter, i motgang, betyr det litt ekstra mye at noen ser oss.
Som om det innehar evnen til å gjøre veien man går på, lettere og ikke like alene på en måte.
For motgang, og sykdom er litt alene.
Selv om man kanskje aldri er akkurat det.
Selv om vi kun kan møte andre i gjenkjennelse, og åpenhet. Så er man alikevel også helt alene.
For i din prøvelse, er det bare deg.
Ingen kan ta bort det du må takle, legge det på sine egne skuldre eller gå din vei.
Din vei er bare din vei, og håpløs eller ikke, så må du gå den.
Så da går du der da,
alene,
i din egen grøftekant.
Nedsunket og lei, mens du plukker opp regntung søppel så fort du bare kan. Fort, så det ikke skal vokse deg over hodet, og samtidig som du håper at det snart skal begynne å regne noe annet. Som kjøttboller eller is eller sånn.
Og så, helt plutselig kommer det en med ett lysglimt av en grønn is med sjokoladebiter til deg. Og selv om du enda er i grøftekanten, så blir det likevel straks litt lettere å stå der, å gå der. Og ikke på grunn av isen, selv om den er god, og en sikker favoritt.
Men fordi noen tenkte på deg.
Noen så akkurat deg
Og det er så mye bedre enn noe som helst annet som kunne regnet.
For grøftene blir liksom litt grunnere når man kjenner det.
At noen ser deg. At du ikke er bare alene.
Egentlig tror jeg vi undervurderer litt den påvirkningskraften vi har på andre. Jeg tror vi må være mere bevisste på kraften av det der »litt» vi kan gi andre.
For hvordan du, møter en annen, bestemmer den relasjonen dere får.
The best thing to hold onto in life is each other. – Audrey Hepburn
