Min minste,
var en skikkelig, luring av en kråke, som liten.
Hun gjorde mye rart, men det beste hun visste var å ta aske ut av peisen og røre i, tråkke i. Leke med liksom.
Selvsagt ikke fra varm peis, jeg er jo tross alt pedagog. Og har litt kontroll …
Nei, men sånn kald og herlig avkjølende aske, sånn, her er det godt å sette ned en liten fot, aske.
Så når man rundet svingen til kjøkkenet og så en liten sti av små små fotspor, så var det ikke bare å ane ugler i mosen, å nei, de uglene kom flaksende som måker etter mat en sommer dag på fjorden og serverte deg dagens fangst på sølvfat.
Fotspor fra små barn er jo generelt veldig søte, bortsett fra disse, de er ikke akkurat det.
Men hvertfall der satt hun da, på sølvfatet sitt som var på størrelse med ett middels stort kjøkkengulv. Og beundret verket.
Ca 5 av 6 ganger var pappaen i Nordsjøen når det skjedde, og jeg sier ikke det på en sånn måte som at vi ikke hadde kontroll når han var ute, jeg er jo tross alt pedagog, igjen …
Men fordi alt sånn skjer når man er alene, alltid når det passer dårligst og man, bare skulle noe man bare måtte.
Også blir alt annet etterpå, alt annet enn, skal bare, fordi man må bare brette opp ermene og ta tak.
Når jeg tenker og blar tilbake i minner, så ler jeg alltid først, før gråten overtar.
For jeg må ærlig innrømme, at jeg har følt lenge på, at jeg viskes ut fra historien.
Alt står så klart fra før jeg ble syk, men er blitt så utydelig etterpå. Som om jeg ikke er en del, av noe. Som om det jeg får nå ikke fester seg inn som minner «viktige nok» til å skrives ned.
Og det er vondt.
Vondt, men også så utrolig tullete av meg
For jeg er jo her.
Midt i min egen historie.
Og selv om jeg kanskje ikke er ute å skriver den, så deles ute av flere, og ute kan også deles hjemme.
Men her hjemme, her er det bare en av meg.
En meg.
Og det er jommen bra nok.
For historien slutter ikke her
#myworldwritten
