Jeg liker aller best når helten er hjemme,
Hjemme, her vi hører til, sammen.
Men helten min er ikke alltid det.
Han jobber borte og nå, etter uker hjemme,
er dette morningen hvor alt er litt ekstra tomt.
Jeg tror jeg aldri blir helt vant til det.
Aller helst,
kunne jeg tenkt meg å hatt han her hele tiden.
Problemet er bare,
at da måtte jeg puttet han i bur.
Og helter som min,
gjør seg ikke så godt i bur.
Så leste jeg noe @trygveskaug skrev om dette med å si hade til barna. Det var i en litt annen sammenheng, men dro meg likevel tilbake..
.
Da jeg dro
klappet jeg for deg
men jeg angrer på det nå
for det er egentlig ikke
noe å være glad for
at du har blitt så flink
til å si hadet
til meg
.
Og akkurat det fikk meg til å tenke.
Tenke på hvor lett det er, når det går lett.
Og hvor vondt det er, når det går helt motsatt.
For I sånne reise liv er det alltid små eller lengre perioder hvor det er akkurat motsatt av lett.
Og det er jommen ikke godt å reise fra sin fineste skatt, når pappahjerte selv gråter. Ikke hjelper det at mammaer kan trøste heller. For forklaringer på at to uker, eller tre dager eller hvor lenge det enn er, går fort, hjelper ikke mye, når en hel dag, for ett tappert lite menneske, er en lang evighet og tilbake.
Så selv om vi aller mest, skulle hatt han her, her vi hører til sammen, uten bur.
Så er det Noe godt i det, og lett kunne vinke hade til pappa.
En lettelse på en måte. Til vi er sammen igjen.
