Jeg har levd her lenge.
Her midt i mellom tiden av det som var, og det som blir. Og i årevis har jeg sittet her og bare lengtet mot at dette unntaket mitt, skulle stoppe.
Stoppe, slutte med sitt vrøvl, og bare sette meg tilbake i funksjon.
Og plutselig, er jeg ikke alene.
Hele byen, alle, hele landet sitter her,
i en midt i mellom tid,
med meg.
Alt er annerledes enn det var.
Hele verden holder liksom pusten.
Vi bare venter.
Tenker.
Trår forsiktig overalt.
Som fotspor i en ny snø, beveger vi oss
varsomt, stille og omsorgsfullt.
Vi verner om og passer på.
Og det er ikke lett.
Det er ikke lett å vente eller ikke tenke for mye.
Det er ikke lett å være rolig, om du er urolig.
Eller stille, når alt i deg bare skriker.
Det er vanskelig.
Tungt og trått.
Men, nå er vi her. Her vi venter.
Tenker.
Håper og tror.
Og det skal vi. Vi skal følge med.
Vi må passe på og vi trenger å ta alle hensyn.
Men,
vi kan ikke bare gjøre det.
Vi må også ta det vi har og fylle med det vi
kan.
Lage ett innhold.
Søke etter våre gleder som også finnes her.
Spesielt, når midt i mellom
er hele livet vårt, akkurat nå.
Så hva er din lykke i dagene her..
