Jeg stryker henne over kinnet.
Vekker henne mykt til en ny morgen, og i det øyeblikket, er det ingen tenåring under hånden min. Nå er hun bare den lille jenta mi som nesten maler under en kjærlig berøring.
Hun smiler, ett sånt smil som tiner trøtthet og varmer opp hjerter. Og det fordi denne starten, gjør noe godt med hele henne.
Den andre våkner ikke så fort. Hun trenger tid, og kos. Og hun koser alltid, selv i søvne, men hun drar i tiden, alt hun kan. Hun har alltid hatt god tid sånn.
Jeg lager meg en kaffe. En nytrukket sterk kaffe, til utsikten av en by som sover. Så tenner jeg lysene i dette rommet og de blafrer ivrig til tonene av bevegelsen mine. Nesten som om de slår følge med meg inn i dagen og lager en sånn lun ramme rundt alt.
Kaffe sånn, alene, i stillhet, til tente lys, og en ny dag, den er sånn ekstra smakfull og god.
Den gleder meg hver morgen. Den kaffen.
Jeg setter meg, med pleddet og koppen og bare venter på at jentene skal komme hit og holde meg med selskap.
For det liker jeg aller best.
Lyden av bare oss i dette huset.
Å få sitte litt med de to, uten noen andre sånn i starten av en dag. Mens vi bare er, i vår egen boble av stillhet og prat, latter og rare utløp.
Det gjør så godt.
Så godt, at jeg kjenner rørte tårene truer.
Fordi det, har ikke vært mulig på mange år.
Jeg trenger hjelp for å klare meg, men nå har vi klart å flytte litt på noe som gir oss dette lille rommet av tid sammen.
Og jeg er så takknemlig for det
Takknemlig for at jentene er så flinke og får til alt de får til. For at de hjelper meg sånn bare de kan. Og for at vi fikk dette til nå.
Så,
sånn sitter vi, de snakker, jeg ser, de ler av meg som ser. Og så løser vi alt vi kan løse og bare er. Bare oss.
Sånn jeg elsker.
Snart pakker de sekken, kler seg og går.
Ut av døren, inn i ute, til skolen.
Og igjen her, sitter jeg.
Om litt skal lyden erstattes av de som skal hjelpe meg. Og det er godt, men også vondt. Og likevel, er det på en måte lettere å svelge, når denne starten ga meg litt mere meg.
