Jeg synes hjelp er vanskelig.
Og ta imot og be om, for jeg har alltid klart meg selv. Og så en dag, klarte jeg det ikke.
Når helten er hjemme kan jeg fornekte det litt. At jeg trenger alt jeg trenger, for han er god sånn.
God på å se meg godt, se meg nok, til at jeg kan klare meg med han.
Men så reiser han.
Ut og på jobb.
Og jeg er veldig glad for at han kan ut i sjøen igjen, men utreise er også vondt fordi det viser meg så tydelig grensene.
Hva jeg ikke kan, alene.
Det jeg ikke klarer og må ha hjelp til.
Og det var noe av det vanskeligste med å bli syk. Og innse at jeg ikke klarer meg selv, så måtte møte hjelpeapparatet. Selv om både han som førte de inn og de fleste av de jeg møtte var snille.
Så var det hardt å godta at de kom til meg.
Måtte hjelpe meg.
Jeg får enda vondt i magen av å si det.
Som om jeg skammer meg.
Skammer meg over å si at jeg trenger hjelp.
Lenge kunne ikke helten jobbe, han og gode hjalp meg her.
Men venner kan ikke hjelpe når ting ikke ender, helter må også jobbe og jeg bestemte meg for at den dagen Stig sa, «nå trenger jeg mer hjelp» Så måtte jeg også lytte.
Selv om jeg ikke ville.
Selv om jeg bare var 30 år og ikke burde trengt hjelp da.
Så er sannheten at jeg gjør det, da og nå.
Etter noen år på halvveis hjelp og stadige forverringer, fikk jeg Bpa.
Og forskjellen fra halvveis hjelp til Bpa er ett helt liv. Fra å overleve til å leve.
For Bpa er noe fast, stødig, valgt og villig. Noen som er her for å gjøre det jeg trenger, når jeg trenger det, sånn jeg ønsker. Og selv om jeg aller helst, så veldig, ville klart alt alene. Så er det nesten så det kjennes litt sånn ut, når noen gjør akkurat det jeg vil, eller trenger. Eller ba om. Eller ønsker.
