Akkurat nå sliter jeg.
Sliter med å spise, drikke, å være.
Sliter med å godta.
Jeg fikk litt og mistet resten.
Verden kjennes håpløs ut, den kjennes ensom og tung..
Det fyller hvert fiber i kroppen, og
Jeg savner å bare ha fri,
om det så bare er ettermiddag etter jobb, så helt fri til å bare være en enkel, ikke noe ekstra, Heidi. Frisk. Jeg savner å leve.. lett og komplisert men med de utfordringer jeg selv velger. Jeg savner å sovne lett, sove godt og jeg savner alt jeg går glipp av fordi jeg må spare til en sjelden stund..
Akkurat nå, er dette det eneste jeg ikke kan tenke på..
Midt i dette, er fokuset det viktigste jeg har. Det viktigste å holde på, og holde fast ved.
Fokuset på hva jeg har, hvem jeg har.. Og Hvor heldig jeg er..
«Jeg trenger de,
Som trenger meg.
Når jeg bare har meg selv å gi..»
For sannheten er, at uansett hvor grått det er.
Uansett hvor tungt savnet er, sorgen eller sykdom kjennes. Så er det noen eller noe som kan dra oss opp.
Jo gråere, jo viktigere.
Og Det er ikke lett, men når det kjennes så håpløst ut, så er det lette å gi opp.
Det tunge er å reise seg, gang på gang.
Men det må vi, vi må tilbake.
Tilbake til de som trenger oss, som lever med oss, som fremdeles er her.
Alle får grå dager, alle må ut av de. Det er jobb, hard hard jobb.
Men hvis vi står sammen med de vi har og husker på at det er så mange som trenger oss. Så kjenner vi kanksje Etterhvert at det er varme nær det grå også..
Noen ganger så er det sånn, at man må gå igjennom litt grått for å finne det fine lyse der man er… Men så, akkurat når man trenger det mest, så kommer en melding, som med denne sangen.. “til deg fra meg..”. Som om noen visste det var nå du trengte en tanke .
En sang, en klem, ord, eller tanker fra den og de som alltid holder meg fast.. De som deler og forteller, spør om råd og holder meg fast rett der sammen med de. Der jeg egentlig hører hjemme.. Jeg kan nesten ikke skjønne hva godt jeg har gjort for å fortjene dere ??
Men jeg evig takknemlig for akkurat det!! At dere er hos meg uansett.
