Jeg ligger her, helt stille.
Kjenner, at Inni her, er jeg helt meg selv.
Heidi, meg, den jeg alltid har vært. Inni her..
Jeg kan det, på en god dag, Hvis jeg ligger musestille , så kan jeg kjenne at jeg bare er meg, bare Heidi.
Så kommer de andre dagene.. Jeg leer på en finger, og kjenner at alt er annerledes. Jeg er alt annet. Inni er jeg bare meg, utenpå alt annet.
Utmattelsen er konstant, det er som om noe kjemisk klikket den 24august 2011 og kjemien inni meg gikk amok.
Det kjennes som om jeg beveger meg med 50 kg ekstra tung influensa med litt lungebetennelse herlig krydret på. Som om jeg er midt under den siste toppen i fjellet, og tenner en røyk mens melkesyren sprenger.
Det er Som om jeg har fått ekstra lodd på alle deler av kroppen, som kontinuerlig drar meg ned til grunnen. Hver dag, hver time, hvert minutt.
Bevegelser som alltid bare har vært gjort, har blitt milepæler jeg må planlegge og vurdere utført. Det er bare å løfte armen, bare å snakke, bare å være.. men Det er som om vi har mistet kontakten denne kroppen og jeg. Ingenting er bare lengre.
Jeg har jo aldri, ikke klart, å løfte armene før, eller beina. Eller gå, snakke, stå eller være. Dette er jo bare automatikken min. Jeg elsker jo dette.
Men automatikken er borte.
Kroppen lytter ikke, gjør ikke som jeg vil, og svikter meg når jeg vil mest.
Det er ingen logikk i denne verden her, og jeg vil bare ut av dette. Bare tilbake til der jeg kan røre meg fritt, bare være helt fri.
Men utmattelsen er konstant, hver dag, hver time, hvert minutt….
