Så, blir det stille.
Helt helt stille.
Og lydene som nettopp fylte opp alle kroker i dette rommet og huset er borte.
Det eneste som er igjen er spor etter de som laget de. Spor etter to spente, nervøse men klare reisende.
Og her sitter jeg,
i ekkoet av en familie som er reist.
Alle helst, skal jeg innrømme, at jeg ville vært med. Opplevd det i Polen, sett og kjent på det med henne. Men det går ikke, jeg vet det, så jeg trenger egentlig ikke dvele ved det.
For du vet når du dveler ved umuligheter du så gjerne vil men bare ikke kan, så
Blir alt liksom litt ekstra sårt og alene.
Og selv om jeg ville vært med, så trenger jeg også dette her.
Stillheten, roen, huset alene, og bare meg.
Er det ikke rart hvor stort ekko de man bor med lager.
Selv om det virkelig er helt helt stille her nå, så er det likevel ikke det på en måte.
Naturligheten av stemmene deres lyder liksom enda i mellom veggene.
Det er som om de har satt på ett innspilt avtrykk som bare spilles av igjen og igjen.
Og Det er litt sånn, i starten. Som om dette alene her, minner meg på at jeg er igjen.
Igjen og bare meg men likevel er en del av en større helhet, som jeg jo er.
God søndag fine du,
Måtte den og uken bli sånn du ønsker ??
