Mitt første møte med lillesøster,
ble ikke akkurat slik jeg hadde ønsket, eller trodd, eller håpet på. For med lillesøster ble starten på livet, ett stort sammensurium av mye. Fra fint til skummelt, til panikk og så til ren lykke. For lillesøster, trengte litt ekstra hjelp på starten av livet. Så hun kom ikke til meg, slik jeg ønsket mest, men med henne hele tiden, var pappaen. Helten vår Stig.
Og det var der jeg fikk se henne først.
Liggende trygt i pappas armer. Og det synet glemmer jeg aldri. For selv om alle sa det gikk greit med den lille, trodde jeg ikke det, før jeg så de sittende der. Pappa og Kaisa sammen.
Og hun var så liten. Så sart, så sterk og alt jeg hadde drømt om.
Og så, var hun endelig min.
Idag,
er det 13 år siden.
13 år, siden jeg ble mamma til to, og siden verdens fineste lille Kaisa, kom inn i mitt liv. Og for ett liv det har vært, og er og skal bli med en sånn skatt.
Noen år, var vi faktisk litt i tvil på om det var en jente eller rev, vi hadde fått. For uansett hva vi skulle eller gjorde, så hadde hun ører på.
Det vi si, helt til en fra Nordland sa hun var en revunge
(les nordnorsk [rævunge] , da gikk ørene av.
Og fra da, var hun bare jente.
Eller Kaisa har aldri vært, «bare» noe..
For hun er hele verden min, og alt man burde være. Hun er så mild og god, men sterk og trygg.
Og jeg elsker deg, jenta mi, selv om du tvinger meg til å holde slanger, bare så du kan klappe de. Så er du det beste livet ga meg.
Gratulere med dagen, skatten min ?
@tidenimellom
