Jeg klarer ikke sove
Jeg tenker så
Venter så.
Og jeg har ventet lenge
Men plutselig gikk det så fort.
Jeg må smile for meg selv når jeg tenker på i morgen. Julaften.
Mamma og pappa gjør alltid så stort vesen ut av hele morningen. Som om de tror jeg er en unge enda liksom.
Og likevel, venter jeg på de. Hvert år. Det er liksom jul, at de holder på sånn.
Først visker de på utsiden av døren. Så kommer de inn. Pappa med ører, mamma med nisselue. Og begge to synger på tidens teiteste julesang. Og min pappa, han stinker på å synge. Men han bare «hmm’er» med, og nynner i bakgrunnen, mens mamma prøver å overdøve han med rene toner. Alt ender med at begge bryter ut i latter, så kakaoen skvulper i koppekantene.
«Dere er så teite», må jeg bare si ekstra høyt. Men om jeg skal være ærlig, må jeg bite i meg smilet som truer med å avsløre meg i munnviken.
For selv om jeg egentlig er for stor. Så tror jeg aldri jeg kan bli for stor til dette.
Frida 11 år
.
.
Jeg klarer ikke sove
Jeg vil
men vil ikke.
Og hvem sover vel nå. Annet enn meg, som ligger her og ikke sover.
For julekvelden min, er her. Alene. Igjen.
Og der ute, sitter de jeg ville dele kvelden med. De er ikke alene. De er mange, og blir fler.
For de blir alltid flere. Flere og mere, helt til ingen husker meg.
Jeg prøver å lytte til pusten min.
Prøver å trekke den dypt, slik de sier jeg må når jeg blir sint. Eller redd. For jeg må puste. Hvor vanskelig kan det være liksom. Og likevel klarer jeg det ikke. Klarer bare lytte.
Hjertet mitt hamrer, jeg er kald men varm. Sint men så redd. Alt men ingenting. Og jeg holder pusten. Holder den for lenge.
For å høre alt, og helt til jeg svimler av lytte, i glemselen av å puste. Denne karusellen bare går og går, med meg på. Og alt jeg vil, er av, men musikken bare øker. Og ingen hører meg.
Engang håpet jeg noen kom. De hadde bare glemt, at de skulle feire julen min med meg. Og så tok de meg med. Men ingen redder meg.
Ingen ser meg.
En delt latter og sang fra sølvguttene, siver inn gjennom det åpne vinduet mitt.
Det er så fint, men likevel så vondt. Som om de blir forsterkende kulisser til alt her.
Jeg trekker beina stille mot meg, prøver å ikke synes, eller høres, ikke kjenne etter, eller være.
Og så er jeg
Likevel er jeg.
Og jeg er vel egentlig for stor til å håpe på noe annet nå. Men så tror jeg aldri jeg kan bli for stor til det.
Oda 11 år
#tidenimellom
