Det er rolig ettermiddag hos fam Lien.
Det er kveld, torsdag, og dagen før ferie.
Og ingen av oss aner noe om krisen som venter bak den neste sving.
Vi skal ikke være sammen på en stund, og ønske om kos vinner frem denne kvelden.
Is er tingen, den ultimate kos.
Mor og far sitter i sofaen, de er henvist dit mens barna skal lage en overraskelse som siste innslag til isen.
Skuldrene er senket, smilet sitter løst og i det vi møter hverandres blikk, lyder ett smell som trenger seg igjennom idyllen.
Vi hiver oss på beina, skrekkslagne styrter vi ut til de to der ute.
Og Synet som møter oss der, vekker kriseinnstinktet.
Fulle av frykt begynner vi å søke etter sår, kutt, ja til og med fingre eller andre løse kroppsdeler.
Det er blod overalt, på den lille og på den store, og begge hyler de hjerteskjærende. De står der i hver sin dam og gråten er panikkslagen.
Den store har hånden gjemt på ryggen og etter blodet å dømme vet jeg at her er det enten ett enormt kutt eller noen fingre færre. Jeg hulker inni meg. Skriker uten lyd.
Mens Far beveger seg lengre inn i rommet. Snartenkt som han er, tar han oversikten, søker, ser, mens jeg selv febrilsk og uoversiktlig tørker blod for å vurdere skaden.
Alle fingrene er der, alle deler av begge mine, jeg finner ingen kutt, men barna hyler..
Og akkurat I det jeg vurderer å rive av klær for å finne den blodige årsaken, sier far;
“Hey, dere da, man kan jo ikke koke blåbær i mikron med lokk på??”
Og plutselig snur hele marerittet seg til alt annet enn noe krise, bare ett stort realt blått kaos, for jommen kan blåbær spre seg godt når det eksploderer.?????
Det vet hvertfall vi.
God høstferie .. Håper den blir søt.
