Kjøkkenet mitt har ett stort vindu i front. Det er over vasken og her jeg står. Og herfra, har jeg utsikt utover hagen, og den byen vi bor i. Videre ser jeg veien hjem, til mamma og pappa. For langt der bort blinker det i masten som viser veien til de.
Jeg elsker denne utsikten. Det er nesten så den bærer en egen, litt sånn tankefull, ro i seg. Og så gir den meg ett innrammet kunstverk, laget av naturen der ute.
Jeg står her nå, i egne tanker om alt. Og jeg skal akkurat bare..
Når noe griper blikket mitt, der nede.
Jeg strekker hals, og må liksom stille inn og justere øynene, for å se skikkelig hva det er.
Og der,
høyt oppe, i det lille epletreet,
henger noe rødt.
Det er strikket, tovet og formet i den fineste formen jeg vet.
Som ett hjerte.
Ett stort rødt hjerte, henger der på en gren i mitt lille epletre, og dingler litt lekent i vinden.
Herreli så nydelig.
Jeg kjenner jeg blir helt rørt jeg.
Av dette,
samt i ekkoet fra går, hvor jeg satt her alene i vårt, og bare kjente så på det der savnet av å ikke kunne se de jeg ser.
Så plutselig, kom en helt ukjent på døren med en gave fra en hemmelig venn.
Små, fine detaljer av omtanke var pakket inn, og med, til meg.
Og nå dette.
Dette fine hjerte,
hengende der..
Og bare sånn, midt oppi alt dette alene og uvisse, når venner føles så altfor langt unna, så klarer de likevel, bare på ett blunk, å komme sånn helt nært uansett.
Ved hjelp av noe så enkelt, men likevel så kompleks herlig, bare deles den varme, gode følelsen av ett felleskap ut til den ene meg.
Og i hånden av en venn, bare sprer og brer en omsorg seg ut over landet vårt. Og viser at vi alle er en del av dette sammen.
Jeg skulle ønske jeg kunne hengt opp ett hjerte hos deg.
Bare for å vise at jeg tenker på deg.
