Jeg har alltid tenkt, at det meste i mitt liv kan fikses.
Ikke at det ville være lett, eller kunne skje sånn med det samme. Men jeg har alltid hatt tro på, at med hard jobbing og ett godt fokus, så kan alt kan skje.
Det er derfor jeg har prøvd alt. Og det er derfor jeg kommer til og fortsette å prøve. For jeg tror mye kan fikses enda.
Men ikke alt.
For så lett er ikke dette livet.
Alt kan ikke fikses, selv om mye kan det.
Alt kan ikke tenkes bort, selv om mye kan tenkes bedre. Noen ting blir aldri bra. Selv om andre ting går over.
Og ingen lidelse, eller sykdom, liv, tap eller skade, kan sammenlignes med en annen, når alt er like ulikt, som vi mennesker er det selv.
Vi kan bare leve det livet vi har, så godt vi kan klare. Og da må vi finne en balanse mellom å hvile, samt strekke oss. Vi må jobbe for å komme fremover selv, men vi kan ikke bare strebe mot uoppnåelige mål.
For det er også i de realistiske, vi gir oss lov til å bare være mennesker. Vi prøver ut og tester livet, vi lever og vi lærer. Og ingen av oss er supermennesker som klarer å mestre alt.
Noen ganger, klarer vi ikke engang det vi klarte før. Men om vi gjør vårt beste, er det alltid nok.
Selv om andre gjør mer, eller mindre enn det
Selv om noen klarer alt, og du knapt å reise deg. Så er ikke din målestokk, en annens liv.
Du lever best, om du lever livet for deg.
For dette er det livet du har.
Noe kan du klare å endre, noe vil for alltid endre deg.
@Tidenimellom
