Hei,
sier du forsiktig,
før du deler ut ett varmt smil til meg. Og ditt smil er ikke ett sånt som stopper ved munnen, eller bare blir der.
Det sprer seg til sånne små smilehull i lune kinn, og legger seg trygt tilrette i varme, vennlige øyne. Det er rammet inn av smilende rynker, møysommelig bygget opp over tid, og gjennom smil. Også smitter det. Fra deg til meg.
Akkurat da, er det som om du ser meg på en måte jeg har savnet å bli sett. Og uansett hvem jeg er, eller var, eller har det akkurat da, blir du en jeg lengter mot å møte på. Fordi du gjør det så innmari godt å være meg, med deg.
Og du er stabilt god sånn, med alle.
Du skiller ikke mellom hvem du møter godt, eller ikke. Du bare møter alle på gode måter, fordi det er deg.
Du er utrustet med en sånn godhet som ikke plukker ut noen, eller kun kan gis til enkelte.
Du ser, fordi du kan, og smiler fordi du vil.
Men du ser ikke det selv.
Du aner hvor mye du gir, eller gjør, eller hva du ga meg akkurat nå. Du vet ikke at det du gjorde, gjør så mye med en annen, eller at du er så god å møte på. Fordi du ser ikke deg selv, sånn du så lett ser andre. Men det er også derfor du klarer å krype sånn godt inn under huden min, og bare legger deg varmt og ydmykt tilrette i hjertet mitt.
For du gjør det så godt å være meg, med deg.
@tidenimellom
