Syk
Ser ikke alltid syk ut
Syk kan være gode dager
Dårlige dager
Midt i mellom dager
Og alt over dager
Syk, har ikke ett ansikt eller er en bestemt ting.
Det kan ikke alltid merkes eller måles, om man ikke vil vise det frem.
Men likevel
har syke en ting til felles.
Aller helst, vil de gi deg, og verden sin beste versjon når dere sees.
Så da lapper de, gjemmer, dekker over, later som, reiser seg og biter tenna sammen,
gang på gang.
Alt for å ikke vise deg sykdommens side.
Og hvorfor gjør de egentlig det?
Hvorfor ikke bare vise dette søvnløse, svimlende, såre, hovne, utmattende, håper ingen rører meg, smertefulle seg, frem?
Hvorfor ikke vise alle alt, sånn at andre kan ha sjansen til å forstå litt lettere?
Fordi,
det er alltid noen, som ikke vil forstå
Som likevel mener en masse og tror alt.
Og selv om mange mener godt,
så gjør noen det ikke.
Og hvis man senker denne siden, og masken som er puttet på, hvis man slipper noen inn, i dette sårbare hjørnet av seg,
Så når de inn dit, alt kjennes ekstra godt.
Det er der man er ekstra skjør, ekstra sår,
ekstra trist.
Det er som om det å slippe noen inn dit, gir de en direkte adgang til hjertet, sånn at det de sier eller gjør, eller ikke, vil merkes så veldig. Som om det lager dype spor på en måte,
Så da gjør de ikke det,
De gjemmer det, gjemmer seg, alt man kan og bare beskytter selvet bak en maske av bra.
Akkurat som DU, akkurat som alle gjør på sånne dager.
Dager der man såvidt holder sammen og bare vet man vil knekke om man må si noe nå.
For ingen vil se sitt verste ut.
Og alle liv, har tøffe dager.
Syk har det bare oftere.
Og jo lengre man er syk,
jo bedre skuespiller blir man
