En sommerdag i 1900 og ett eller annet,
var jeg og min storesøster på fisketur.
Vi var ikke så store, kanksje 10 og 12 og nøt en sommer på en liten øy utenfor Brevik.
Mamma og pappa hadde leid en hytte der for sommeren, og fra hytta til vannet, var det bare en liten bakke imellom.
Denne hytta, lå på en egen liten holme, der bare vi var og til den fulgte en båt med motor.
Motoren gikk omtrent like fort som jeg på den tiden svømte. Og selv om jeg var ganske god på svømming, var jeg bare ti og alt er jo relativt om man sammenlignes med en motor.
Så, vi skulle fiske. Vi to.
Vi gikk ned, oppi båten og min søster, som alltid kunne alt litt bedre enn meg, måtte selvsagt starte.
Det stoppet etter første kastet.
For kroken hang sånn ekstra godt fast i noe, og istedenfor å snu seg etter hylet hun hørte, bare røkket storesøster til.
Og så snudde seg, trolig for å understreke at hun tross alt kunne alt dette det lille hakket bedre enn meg.
Det var da hun så alt blodet som rant mellom fingrene mine.
De fingrene som jeg holdt over det ene øyet mitt.
For det var omtrent der hun traff.
Rett ved øyet, men bare noen små millimeter ved siden av.
Båten gikk som sagt ikke særlig fort. Og den gikk ikke akkurat fortere fylt opp med ett følge på; en hysterisk mor, en blodig mellomsøster, en vettskremt storesøster, en bittelillesøster, en bonussøster og en stresset far i spissen.
Far Tviholdt på styrespaken mens ordene «dette går bra, dette går bra, dette går bra» gjentok seg helt til vi nådde land i kveldinga eller noe.
Jeg tror jeg aldri har kommet nærmere å ha ett øye i manko enn da, men heldigvis kom ikke øye på kroken den dagen.
Bare ett rå stilig arr etter tre kroker som ett minne fra fisketuren vår.
Flere dritten i midten historier bør følge..
