Noe av vanskeligste jeg vet,
er folk du aldri vet hvor du har..
Som gleder seg med deg i det ene øyeblikket, og skravler i vei som en venn. Men som overser deg i det neste, spesielt når de er med de «rette» andre, som om du nå ikke eksisterer.
Den ene dagen er du med, og nesten litt nær, og den andre er du helt utenfor. Og sånn går det, og er det, og blir det hver gang du treffer denne.
Og jeg liker det ikke!!
Det gjør meg så usikker på andre.
Egentlig, litt på folk generelt. Fordi jeg aldri aner hvilken modus jeg møter på.
Jeg vet bare at jeg alltid, må være forsiktig med deg.
Og jeg har tro på gode møter.
Jeg tror vi må gjøre en egen innsats!!!
Likevel blir du nesten en guffen følelse å møte på, fordi dette mellom oss, alltid føles feil.
Og det er jo det. Det er ikke ekte.
Venner, er venner uansett. Ikke etter hvem man er sammen med, eller møter på. Ikke etter hva som passer deg best, eller gagner deg mest.
En venn, er vennen din alltid. Punktum.
Og du trenger ikke være en venn, eller nær, eller innafor med alle. Ingen er det.
Men vær nå den du virkelig er, med alle.
For husk at en dag innser du kanskje at du har valgt bort en diamant, for en haug med gråstein.
