Og Der er du,
Midt i bølgene som slår og slår.
Igjen og igjen.
Som ett lite sandkorn forsøker du stadig å virvle til overflaten. Virvle, kjempe, dra deg opp, opp slik at du kanskje kan synes, synes slik ett sandkorn som deg egentlig bør og skal synes. Men likevel, slukes du. Av vann, av sand. Slukes og skylles innover, utover.
Vaskes, viskes ut og blandes sammen med like deler av begge to.
Og så, blir alt uklart. Det lille sandkornet deg synes ikke i mengden av alt.
Og selv om du prøver og prøver å finne deg selv i det, må du bare gi tapt. Flyte med, skylle inn og skylle ut. Litt, kanskje lenge.
Kanskje bare være i den flyten av dette alt, til du klarer å kjempe mot overflaten igjen.
For akkurat sånn var det dette livet ble.
Du sto, støtt, og så, i det neste øyeblikket bare skylles du overende av noe du ikke har helt kontroll over. Også kjemper du, om å se den overflaten, få den oversikten, om å puste, nok. Om å finne den du er, midt oppi disse store bølgene. Men den du er, er nå noe helt annet enn du vet. Noe som enda er like uklart som den sanden i vannet. Og uansett hvor mye du kjemper så kan du ikke endre akkurat det. Eller finne akkurat deg. For det du ønsker aller mest, aller klarest, Deg’et. Er ikke det.
Fordi Deg’et ditt nå er ikke bare den du var, eller er eller skal bli , men også noe annet. En blanding som må forenes med de bølgene.
Det er der den nye flyten din er. Det er den du må finne, litt mens du uklart svever i fremmed vann, som det lille kornet av den du kjente.
Den deg, du er nå, den du vil finne.
En dag, en gang, vil du finne den deg.
