Jeg begynner å få store barn.
Store nok til at bursdager, som før kom som perler på en snor, utgår til fordel for samlingen av en mindre gjeng. Grupper blir ikke bare mindre, men også mere sammensveiset og markert.
Samlingene dog, øker, forbi bursdager, til treff, kvelder, fester, frokoster mm
Hvilket barn er ditt?
Den som ikke blir invitert?
Eller den som alltid inviteres?
Så sitter de der da, samlet og sammen,
nesten alle.
Samtidig, som vi foreldre løper litt rundt de mens vi lett klapper i hendene over hvor innmari koselig dette er. Så opptatt av hyggeligheten rundt vår egen pode, at vi ikke tenker lengre enn egen hyggevinkel.
For hvem sitt ansvar er det å tenke inkludering?
Ditt eller barnets?
Jeg kan si, med hånden på hjertet, at hvis du lar barnet ditt selv ta dette ansvaret,
så vil hen
A) ekskludere noen
B) lure deg
For barn er litt sånn, rart eller ikke. Men de er i en opplæringsposisjon i livet.
De liker best å henge med de beste, og veldig fort blir bare best, bra nok.
For hvem vil vel ikke ha best liksom.
Men vi, foreldre, vi skal jo rettlede de på den veien. Denne veien som aldri bare er rett eller lett. Den er full av farer, full av utfordringer, full av ting vi, bare vi, må hjelpe de igjennom. Og hva slags mennneske vil du hjelpe ditt barn å bli?!
Det er ikke alltid lett. Ikke lett å vite hvor grenser for inkluderingen går, hva kan man eller hvem skal man ha.
Men, det finnes alltid muligheter til å finne det ut. Det finnes ett hav av mennesker som vet litt mere enn deg, for til og med ikke vi foreldre vet alt.
Men uansett om du er usikker eller ikke, så er det ditt ansvar når det ene barnet sitter igjen alene. Fordi du lot ditt barn invitere fritt og således ikke tenkte på den siste.
Inkludering handler ikke om å ha alle.
Inkludering handler om å passe på at alle innen enn viss gruppe, klasse, gjeng ELLER omgangskrets er inkludert.
Hvis du f eks velger å invitere en samlet gjeng med unntak av 1-2. Så kan du spørre deg, hva gir det meg å inkludere alle og hva skaper jeg ved å ekskludere 1-2.
For det, er aldri greit!!!
Når barna inviterer til uansett hva, så må vi, foreldre passe på at ikke 1-2 blir stående igjen.
For det er vel ikke det, vi vil lære barna våre?!
At kun de kuleste er gode nok??
