Jeg er ikke sterk.
Eller, jeg er det også, men også ikke. For jeg er sterk og svak og alt imellom de to.
Og noen dager, er tøffe på sånne måter som krever at jeg er sterk så langt forbi hvor sterk jeg egentlig er. Det er akkurat som om jeg våkner opp til en mindre versjon av meg selv. Og der denne bitte lille meg, møter den mektige dagen, er det ikke plass til noe mere enn å bare komme igjennom.
Bare puste og bare være meg.
Det er der jeg trenger den sterkeste versjonen av meg selv. Og så er det der jeg føler meg aller svakest.
Der jeg ikke klarer og kjempe, eller engang forstå denne stormen jeg er fanget inn i. Det er der, dette kjennes ut som noe uendelig og evigvarende som aldri skal slippe meg.
Noe jeg ikke orker å tenke på.
Midt i stormen er det lett å kjenne på at livet er tungt. Det er lett og det er lov.
Hvertfall når vindfulle dager ikke forblir dager, men fortsetter ut til uker og måneder og alltid, røsker ved deler av deg som gjør deg til deg.
Og noen ganger, må livet bare føles på.
Vi må våge å omfavne det vonde.
Tåle det tøffe.
Takle å stå himmelhøyt i dritt.
For å finne essensen av oss selv.
Selv om det er tungt. Selv om det krever alt du har av mot og muligheter.
Så er du stjerne i dette livet ditt.
Og du, har like mye verdi i det, om du klarer å fokusere på alt det gode du har. Eller er der hvor du kjemper deg ut av mørket fra din egen grøftekant.
Alt er din reise, du kan kjenne på alt det du trenger å føle på.
Bare du husker at du er sterk, fordi du vet hvordan det er å være svak. Du er modig, fordi du våger og kjenne på dette tøffe og likevel alltid holder ut og står på.
Du, finner gleden i sorgen og litt magi i de tyngste stunder.
Og du, klarer også dette.
For hvis du går igjennom det tøffe nå. Hvis du sleper deg igjennom der stormen river i seilene av deg selv. Så er også det stille havet etterpå, det fineste perspektivet som finnes.
