Så,
blir det bare stille fra hennes kant.
Hun slutter å like, eller skrive, eller smile, eller se din vei. Alt fordi du klarte det du klarte selv, eller sa det du trengte. Du, sa imot det hun ville du skulle si. Og istenfor å bare si det til deg, så velger hun dette.
Stillhet.
For stillheten skal liksom straffe deg nok, til at du slutter å tro på det du tror på ved deg selv, eller mener det du gjør. Så vil du kanskje slutte å si det du trengte ble sagt. Og sånn bare stille innse at du ikke gjorde det rette, eller har rett til å mene det du tror på.
For stille, skal dytte deg tilbake i rekkene.
Og der kan du selvsagt få lov å mene litt. Bare ikke så mye, og hvertfall ikke noe annet enn den som skal bestemme mest. For det finnes en hårfin balanse på helt med og innafor, kontra utenfor.
Og det svir. Faktisk. Selv om du later som alt annet, så gjør det vondt å lukes ut som ugress. Når du er så mye mere enn noe så lett lukbart. For selv om alt skjer i det stille, eller liksom ligger i det skjulte, så merker jo du det.
Så innmari godt.
Nesten så godt at du lurer på om det beste bare er og slutte å mene, eller tro, eller skrive om noe av det du trengte selv.
Nesten.
Så tenker du deg om, og innser at det er verken sånn vennskap eller gode, nære relasjoner skal være. Sånt, dytter ikke deg tilbake på en kuet plass. Det viser deg bare enda mere hvem du burde unngå.
For hvor vilt er det ikke, at godt voksne folk tar i bruk sånne skjulte, slue grep. Sånne grep vi snakker om at ungdommen vår bruker, men som vi voksne mestrer på langt mere kyniske måter, enn de unge noengang kan klare.
Når skal vi vokse opp?!!
Sånt, gjør meg likevel så sikkert på en ting;
Jeg står heller alene på utsiden, enn sammen med en sånn innside.
@Tidenimellom
