Julemorgen, Frida 11år
Jeg klarer ikke sove
Jeg tenker så, venter så.
Og jeg har ventet lenge liksom.
Så plutselig gikk det sånn kjempe fort og nå, ligger jeg her, nesten fremme.
Jeg smiler for meg selv når jeg tenker på det. Å våkne i morgen, til jul.
Mamma og pappa gjør alltid noe ut av vekkingen, som om jeg er en unge liksom.
Begge to synger kanskje tidens teiteste julesang, og pappa stinker på å synge. Men han bare nynner fornøyd med i bakgrunnen mens mamma prøver å overdøve han. Da humrer han så kakaoen skvulper i koppekantene og kremen nesten hopper ut av koppen.
«Dere er så teite», må jeg bare si høyt, mens jeg forsøker å bite i meg smilet som truer i munnviken. For selv om jeg egentlig er for stor. Så tror jeg likevel, jeg aldri kan bli for stor til dette, noengang.
Julemorgen, Oda 11 år
Jeg klarer ikke sove
Jeg vil, men vil ikke.
Prøver, men tørr ikke.
Og aller mest, skulle jeg ønske jul bare var over. Det er som om lydene holder huset og meg som gissel frem til ett nytt år er igang.
Jeg prøver å lytte til min egen pust, prøver å trekke den rolig, dypt, og lydløst. Så ingen hører meg. Men jeg får det ikke til, selv om hjertet mitt banker høyt nok, til at jeg vet jeg puster. Så må jeg følge med. Må passe på. Og høre hvor lydene flytter seg. Så skal jeg puste, når stillheten lar meg. Om den lar meg.
Jeg er svimmel. Det kjennes ut som om jeg sitter fast på en karusell som går og går uten stans. Musikken bare øker for hver runde og den overdøver lyden av meg her jeg vil av.
Her jeg vil stoppe. Vil vekk.
En kalendersang og latter sniker seg inn gjennom det åpne vinduet mitt. Jeg kjenner igjen sangen, den trykker litt gjenkjennende frem en tåre, men jeg visker den ut med hånden. For alt den blir nå er en forsterkende kuliss til alle lydene her.
Jeg trekker beina stille mot meg, prøver å gjøre meg så liten, så lydløst det går.
«Jeg skulle ønske meg det..», tenker jeg før en lyd avbryter tankene. Jeg slutter å puste, slutter å tenke. Bare er. Så glir lyden forbi.
Den stopper ikke, åpner ikke. Og jeg puster. Forsiktig.
Før drømte jeg om akkurat det. At døren ble åpnet og en hentet meg.
Lyset ville treffe han slik jeg vet det gjør om den åpnes nå.
Men den jeg så, ville ikke være blandet i alle lydene fra bak. Han ville stått alene og gått fra de.
Bare tatt meg med bort. Vekk.
Men det er aldri noen som redder meg fra der ute. Det er best når det bare er meg.
Likevel, selv om jeg egentlig er for stor til å håpe. Så tror jeg aldri jeg kan bli for stor til det, nå noengang.
#kontrast #jul
