Jeg gløtter på døren, ser hun ligger og sover tungt og i ett lite minutt vurderer jeg;
Skal, skal ikke, vekke henne.
Jeg ville lagt meg stille og nært, sånn helt inntil. Varsomt vekket henne akkurat slik hun liker best, mens jeg ville nyte at det kun var oss to. Kun oss og akkurat nå. Og det, bare litt, før hun blir alles.
Tankene vandrer, bort og tilbake til en tidlig dag for lenge siden. Da sto jeg også som nå. Hun skulle bli storesøster den dagen, og jeg la meg ved siden av henne. Strøk varsomt over håret, kinnet, og vekket henne sånn. Forsiktig, mens jeg stille gruet meg til å måtte dele tiden min med en til.
Jeg vekker henne ikke, Akkurat nå, gjør jeg ikke det. Jeg bare ser denne vakre jenta ligge der, ser at hun ikke er liten lengre. Ser hun smiler i søvne. Så lukker jeg døren og går.
Huset er stille, sånn stille som bare natten klarer. Stille og inntullet, omgitt av ett mørke som enda ikke har gjort denne natten helt til dag. Likevel er det forbi natt på en måte. Som om akkurat nå bare ligger å vipper i en lysning av det som kommer.
Og her er bare meg, i dette huset, våken, er det bare meg og mine tanker.
Tankene har vært våkne hele natten, på og evig summende.
Og Selv om de er under kontroll så bærer de likevel, like deler håp og bekymringer.
Jeg dytter de vekk.
Trekker pusten og tenker bare på den, mens jeg trekker den dypt og teller, tømmer hodet for alt som kommer og bare er.
Litt her, bare er jeg.
Jeg lener meg tilbake, kjenner tankene komme i en sakte retur og med en klarhet legger de seg som ett smil om munnen min.
Så visker de stille;
Akkurat nå, kan du ikke gjør mere.
Ikke mere jobb, ikke mere planlegging.
Ikke mere til, ikke mere fra.
Du kan bare være.
Bare være deg,
klar nok
og la denne dagen starte.
Så da gjør jeg det.
Reiser meg, åpner døren på gløtt på ny,
legger meg bak den lille store vakre jenta og visker.
Gratulere med dagen, verdens fineste Konfirmant.
Jeg er så stolt av den du er..
.
Klem fra mamma
