Så bare stopper alt
helt opp.
Og det fine, milde som kom med sommerens lettere tider, bare dyttes til side for noe vondt, og verre. Også viker det for dette.
Dette tunge.
Det som varer og er, og gjør dagene mine slørete og små, og såre og tunge. Og de krever alt jeg har å gi, bare for å komme igjennom, eller ikke miste meg selv helt her.
Men jeg sliter.
Dette,
sliter på hver eneste del av meg.
For selv om jeg er vant til å ligge mørket. Så er det fallende mørket, verre enn det vanlige jeg kjenner til. Og dette, drar meg ned og under vann, og der bare blir jeg. På bunnen av mitt eget dyp, hvor minuttene varer evig, og det vonde aldri tar slutt. Og jeg får ikke luft nok, eller liv nok, eller nok av noe. Jeg er bare tom og trist, og lei, og alt er sårt.
Og sånne tider spiser på håpet mitt. De gnager på troen om alt skal bli bedre.
For jeg skulle jo klare mere nå!!
Og jeg var så sikker på det. Sikker på at det endelig var min tur. Men nå, virker alt bare helt umulig igjen. Som om min tur aldri vil komme. For jeg får bare «litt liv», i livet mitt.
Litt for lite liv.
Og det er tungt.
Tungt å holde ut, når hver dag er for vond å være i. Det er tungt å være her igjen, når det endelig var litt lettere å være.
Også er det alt jeg kan gjøre akkurat nå.
Bare være.
Bare holde hodet over vann, til alt blir litt bedre. For det vil snu!!
Det gjør jo alltid det. Og da, da lover jeg å lytte mere, eller høre bedre etter når kroppen sier noe. (Hvertfall før den sier det altfor høyt..)
@Tidenimellom
