Alle har ett forhold til sliten.
Jeg husker selv de nettene med ørebarn.
Barna bare gråt, helten var i sjøen, jeg var alltid alene og så kom omgangssyke.
Da var jeg så sliten.
ME,
har ingenting med sliten å gjøre.
Me, har faktisk ingen referanser i noe frisk jeg har kjent, men både ME og fatigue, møtes ofte med tanker om at man bare er varianter av «sliten»
Og derfor skal jeg prøve å si litt.
Jeg husker en fjelltur som ung.
Vi hadde klatret, lengre enn langt og manye topper. Og der, rett under siste topp, når jeg selv knapt hadde pust nok til å puste, der tenner han jeg var helt fortapt i, en røyk. Jeg tenkte Gal, og gjorde det samme. Blendet av hjerter i blikket. Men den røyken, den vippet meg helt ut av bane.
Og litt sånn er Me.
Som en forelsket røyk på fjelltur, som gjør deg sånn kvalmende ør, svimmel, andpusten og korttenkt, hver dag.
Du, som før var leder og lærte opp andre, har glemt alt du engang kunne. Og tanker må tenkes kort for å ikke kreve for mye.
Ordene dine når ikke ut, eller frem eller noen vei. De bare svever utenfor rekkevidde, pakket inn i 14 lag med vatt.
I tilegg har du sånn verkende vond influensa, så du koker og fryser, og er helt forbi tom. Kroppen som alltid holdt deg oppreist, vet ikke lenger hvordan den skal klare det. Så den bare pumper ut trassig melkesyre fordi du ville alt du vil, som å stå, eller gå eller ta det neste skrittet. Så tvinger den deg i kne, så du må krabbe videre med nederlaget i munn.
Små skritt er blitt store maraton, korte avstander lange ekspedisjoner.
Og huskelappen på det som engang var automatikken din, brennes opp før du får gleden av det besparende i den.
Alt du sitter igjen med er prisen.
Prisen og en kropp fylt opp til randen med bly. Og den konstante dragningen av deg ned mot grunnen, er det mest stabile du har fått i hvert eneste nye minutt.
Det er som om kroppen har glemt å skru av kranen som holder på dine krefter. Og før du får dyppet tærne i vannet, som er livet ditt, er alt bare borte.
Å snakke, gå, smile, eller være oppreist, slukes av ett sultent dragsug. Så du hviler, og sover, ligger og lader, du lever så lite du kan, for å kjenne på smuler av den du engang var. Og likevel møter hver morgen deg, med en form av en dagen derpå, fra en fest du ikke fikk.
Du vil gråte,
hver eneste nye dag.
Men så kan du ikke det,
for gråt krever mer enn du har å gi.
#tidenimellom
