Når jeg fikk min første, var gleden stor.
Selvsagt. Det størst jeg noengang har opplevd er henne og det å bli mamma.
Jeg har selv aldri verken vært hestejente eller rosa frelst, men jeg elsket kjoler som liten. Og Min førstefødte fikk til gangs, kjolefasinasjon nedarvet. Hennes største straff var å måtte gå med bukse og om hun ikke la seg fint eller fant på sine rare sprell, kunne jeg bare rasle med buksene så stoppet hun.
Min minste var litt som en konfekt
En stor personlighet inni en liten pakke
Når du så på henne, så du lyse, korketrekkerkrøller. Som danset rundt ett sukkersøtt fjes. Klarblå øyne smilte til deg, og understreket betydningen, lille prinsesse..
Naturlig nok når første festlighet kom, og hun i en av søsterens kjoler kom til fest. Så bøyer en seg ned og sier, «neimen så søt liten prinsesse du er da..»
Lille personlighet ser opp med store blå øyne og sier. «jæi ække prinsesse. Jæi ær sjerring»..
En annen gang hadde vi kjøpt den nydeligste marihøne drakt til henne, søtheten fikk oss nærmest til å hoppe av overload og både jeg, helten, samt keepern frydet oss stort.. Da så hun bare rart på oss, og brummet, «jæi æ gummel marihøn, jæi piser dæi ti frokost»..
Det er det som er fint med barn.
De er seg, helt unike og den lille personligheten finner sin vei uansett.
Og vi, vi som får lov å følge de på denne veien. Vi bryr oss ikke om fotavtrykkene viser labber eller glassko, så lenge det er vår hånd de holder de.
