Sånn kunne hun ligge, lenge, den lille, men plutselig så store, storesøsteren.
Bare se, stryke, og beundre det vakre mirakelet foran seg.
Jeg ble helt oppslukt og fortapte meg i det, å sitte der, med de, bare se på de, smile, og være, akkurat der. Noen ganger ventet jeg litt på sjalusien, som kanskje, skulle følge med. Men den kom ikke.
Jeg prøvde å ta med meg bare den store, for å få tid, være sammen, bare oss.
Men hun ville ikke det.
Det var som om en bit manglet.
Hun savnet den lille, savnet å være med henne, Og ha henne der, med seg, alltid..
I may not always be there with you.
But I’ll always be there for you
