I dag har fregnene fått en real kamp mot undertrykkelse. Og rødligheten som dukket opp fordi jeg undervurderte vindens tak over solen, har viste meg at jeg kanskje ikke burde hatt bikini med så himla mange snorer på.
Skillet er relativt markant, og selvsagt foreviget av en latterfull tenåring.
Jeg derimot, jeg som egentlig får mest av flere fregner enn noe farge, jeg skal innrømme at jeg tar all skille som en egen brunhets seier.
«En gang var jeg så hvit» sier jeg til barna. Før, lo de sammen med meg, nå løftes ett øyebryn som tegn på det «ikke morsomme».
Uansett og hvertfall har jeg helt pause fra solstrålene i dag.
Men varmen, varmen trenger jeg at sniker seg inn i hver eneste krok av mitt hele meg, så da sitter jeg her i den varme deilig skyggen.
Jeg drikker god kaffe, tenker litt og bare er meg litt.
Jeg liker det. Faktisk skikkelig godt.
For denne varmen hjelper meg så godt med smerter og vondter at jeg bare kan nyte det, sånn skikkelig skikkelig nyte det å være meg litt.
