Akkurat dette,
Det har jeg drømt om lenge.
Ikke bare jeg, men jeg og vi.
Aurora, min eldste heter det, jeg og henne har i noen år hatt en drøm om dette vi nå skal.
Og nå skal vi.
Den jenta har måttet ta så mye ansvar, mere enn jeg tror noen vet og kan ane. For selv om jeg har assistenter, har jeg de bare noen timer hver dag. Og jeg trenger hjelp, hver hele dag.
Resten tar hun.
Etter skole eller trening kan hun komme hjem, rydde, fikse, lage mat, legge søster, lekser og lese. Hun er drillet i ambulanse, lege hjelp og medisiner. Alt som trengs, alt som må til i dette livet, når vi bare har oss og helten er på jobb.
Det er ikke bra, men det er også det helt nødvendige.
Jeg skåner henne alt jeg kan, kanksje for mye, kanskje for lite. Men jeg har tro på å være ærlig, åpen og fortelle, så de begge forstår.
Denne jenta, med alt, fortjener så mye. Så mye mere enn alt hun står i.
Og I dag er alt annet enn det.
I dag, mens tårene triller av takknemlighet, og hun allerede har jublet 18 ganger over akkurat dette. Så sitter vi to her, i avgangshallen. Forberedelser er gjort, mottak forberedt, rullestolen og hjelp står ved siden av meg.
Og snart, snart letter flyet vårt
Men jeg, sitter akkurat nå, og ser bort på min helt fantastisk tenåring, og tenker at den dagen jeg ble mamman din,
Den dagen startet reisen min, helt på ekte.
Og nå, alt det du er, Alt du får til, alt du står i, Og likevel alt du gir. Jeg svulmer av stolthet over dette øyeblikket.
Bare oss to.
Bare vi, Aurora, meg og deg.
Tenk at det bare er oss to nå.
Klare for nye eventyr.
