Noen ganger blir ikke de mål vi hadde,
de mål vi får gjennomført.
Noen ganger må vi legge om hele ruten, og endre målene etter mulighetene.
Det er ikke lett, det er faktisk skikkelig skikkelig vanskelig.
For hvordan kan vi snu på det som vi så for oss som vårt, det som er oss?
Og Likevel, bare må man av og til.
Det nytter ikke å holde stø kurs mot ett uoppnåelig mål.
For i det, ligger det så mye hardt vær vi kan unngå. Ikke for å gi opp håp eller drømmer, for håp og drømmer er som vind i seilene vi alltid trenger.
Men, for å ikke synke selv.
Noen ganger må vi finne le i en havn til været stilner, mens vi finner vår helt nye rute.
I 2017 ble jeg ufør
Dette er første gangen jeg sier det sånn åpent.
Ikke fordi jeg skammer meg, for det var ingen vei utenom. Men fordi ett år etterpå gikk det opp for meg, at jeg hver dag, bare ventet på å bli frisk i morgen.
Ventet, prøvde alt og kjempet.
Jeg kommer aldri til å gi opp det håpet. For jeg trenger det med meg i lomma.
Men livet er likevel ett seilas i mellomtiden som jeg trenger å være med på. Man kan ikke bare vente. Man må også nyte den delen som er reisen selv.
