Jeg skulle ikke vært her nå..

Jeg skulle ikke vært her nå..

Her.

Ute.

Med.

Så langt over det jeg burde.

For jeg vet at ett fall vil komme nå.

Jeg merker det på vinden. Den stryker ikke lengre lett forbi, men den biter. Hardt. Som om jeg, på denne varme vårdagen, står her i 30 minus og sterk kuling. Jeg merker det på lyset, hvor sterkt det skinner, og vondt det er. Eller bevegelse rundt meg, hvordan de vokser seg svimlende store. De blir for krevende.

Det er som om verden er blitt for mye. Eller jeg er blitt altfor skjør. Så naturen bare jobber i mot meg, og fuglene hyler til meg. For lyder er ikke lengre lyder, som jeg skiller ut. De blander seg sammen i ett sammensurium av støy, og ekkoet jaller inni hode mitt.

Og jeg prøver å puste i meditative drag, eller bare samle sansene. Jeg prøver å tenke meg bort fra alt som er. For fokuset på det vonde, gjør meg ikke godt. Men smertene i kroppen biter for hardt. Huden er ett verkende vondt blåmerke, eller brannsår. Så den svir, og pulserer, og gjør det vondt å være i egen kropp. Klærne brenner mot huden, og selv om de valgt etter mykhet, er det som om trådene bare skraper meg opp.

Og jeg vil bare bort, men det er likevel her jeg er dømt til å være. Midt i en storm av vondter. Og midt oppi alt som gjør meg så kvalm, og svimmel, og ør og trist. Og egentlig er jeg ikke trist fordi det skjer, for jeg er vant til det. Jeg bare trengte mere tid med.

En murring setter seg bak det ene øyet mitt, før den deler seg ut til alle kroker av meg. Og den gjør meg varm, men iskald, tilstede men fjern. Den gjør pusten vond å puste selv. Og alt i meg bare roper; «STOPP».

Heldigvis ser HAN, det som ikke synes.

Han, får meg hjem, og de får meg inn. De kler av, og dekker til, putter på, og legger klart. De gjør alt jeg ikke trenger å si, men trengte akkurat nå.

Og rundt meg våkner våren. Våren og verden og alt, men jeg hører den ikke lengre. Den glir bare bort og under teppe av dempet liv, som ligger her.

 

Men snart, skal jeg gripe dagen igjen. Og da ser jeg frem til å ta del i våren og verden din..

Instagram @Tidenimellom 

Hvem er du, når du ikke lengre er deg selv?
Posts created 276

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top