«Mamman min», sier hun og legger hånden mykt over kinnet mitt. Hun rører ikke fingrene, stryker ikke over huden, bare holder den sånn, forsiktig og helt nært. Så kryper hun inntil meg, lukker øynene og deler stillheten mellom oss.
Hun forteller meg om kvelden, om utkledningen, om forventninger og tanker hun tenker. Og selv om jeg ikke ser henne klart i det dunkle lyset, så vet jeg at hun har kledd seg klar, i kostymet sitt. Jeg vet for det lyder en utkledd lykke i ekkoet av ordene hun deler.
En lykke over at alt ble sånn hun ønsket.
Og når hun går like etterpå, henger deler av lykken fra henne, igjen i rommet.
Som om den vil minne meg på alt jeg har, i de jeg har, akkurat nå.
Ha en helt nydelig kveld?
