Noen ganger,
gjør jeg noe jeg ikke burde.
Noe jeg vet vil koste meg langt over hva jeg har, men som jeg likevel bare må, fordi jeg trenger akkurat det.
Trenger bare litt mer av noe nå, for å klare og holde på meg selv. Og selv om det lille gjør at jeg mister meg igjen etterpå, så fyller det likevel tiden der med noe mere.
Ofte er det sånn i sykdom, er det ikke?
Man vakler på en line av sin egen balansekunst. Og så prøver man å jobbe der, innenfor sine egne muligheter av stabilt.
Men så, av og til, må man bare bevege seg ut på utsiden.
Og selv om det er så godt der og du nyter og ikke tenker på noe annet enn å bare være med. Så er det også litt verre akkurat der. Verre fordi fallet går fra å være der borte, til truende nært. Grensene liksom viskes ut, linen blir uklar og der står du, ustø, ute og vakler i din egen balanse kunst av muligheter målt mot fall.
Og likevel gjør du det, våger å falle, fordi du trenger mer. Trenger det å bare være litt her, for å holde ut der du alltid er. Gang på gang.
For ditt litt er ikke bare en fiktiv line på ett tenkt sirkus der du balansere på liksom av noe som egentlig ikke er deg i det hele tatt.
Litt nå, er jo den du egentlig er og vil tilbake til. Litt er stunder av deg selv, midt i mellom de fineste venner, der latteren, praten og ordene flommer. Der du elsker at du fikk være akkurat nå. Der du har drømt og lengtet mot.
Litt nå er midt under en håndballkamp der du er med, heiende og på. Mens hun der ute på banen sender deg blikk av fryd bare dere to ser og vet hva betyr.
Litt nå er alt du lengter mot og ønsker deg.
For litt nå er deg.
Og likevel blir litt, fort for mye. Likevel blir det lille av det beste i livet ditt, også for mye.
Så du faller.
Selv om du biter deg fast til linen, og holder deg oppe så godt du bare kan.
Selv om du later som du gjør alt annet enn å falle. Så faller du. Og faller.
Helt dit ned der du lover å aldri, ikke lytte igjen.
Helt dit ned der, ikke noe er verdt å ha det sånn som akkurat nå.
Helt dit og likevel over og bort der hvor du bare må balansere litt igjen for å holde ut.
