Så legger hun min, i sin, og deler litt om alt..

Og mens jeg ligger sånn,

ikke med, ikke borte, bare helt i ett eget lite vakuum av verden, så kjenner jeg plutselig noen myke strøk av varme, varme opp min egen hånd.

Og det er da jeg vet hun er hjemme.

Skolen er slutt, eksamen er over, og selv om jeg ikke har hørt dagens: «Hvor er mamma.. ». Så bare vet jeg den er sagt, fordi den strofen, er en fast liten del av dagene her.

Også kommer hun hit,

eller dit jeg er, og kryper sånn tett inntil, eller gjør som hun gjør nå. For varsomt, legger hun hånden min oppi sin, mens hun stille fortsetter å stryke over den. Og så tar hun meg med inn i dagen, og forteller om ting som har vært, eller skjedd. Eller om triste, eller gode, eller vonde, dumme ting, eller om skolen, eller venner, eller om den som er litt mere enn venner. Eller om alle planer, eller alt som skal skje. Bare så jeg kan få være en del av verden hennes.

Og egentlig, tror jeg ikke engang hun innser hvor nydelig god hun er, som gjør det. Eller hvor viktig dette er for meg. Eller hvor stort, og godt, og fint, og rørende vakkert det er at hun er akkurat den hun har valgt å være.

Men jeg er så rørt over det.

Over at begge disse fine jentene mine, er så skjønne, og sterke, og rørende rause og gode mot meg, og andre.

Også er jeg skikkelig stolt av meg selv.

Fordi jeg har klart å være tilstede for de to, og i livet, uansett hvor lite jeg lever.

Det, er min aller største stolthet

For folka mine, de er det aller beste jeg har ..

God klem, Heidi ☀️