Sliten.
Alle har ett forhold til det. Å være sliten.
Jeg husker selv de nettene med ørebarn.
Når barna bare gråt, helten var i sjøen, jeg var helt alene, og så kom omgangssyke.
Da var jeg sliten.
ME,
har ingenting med sliten å gjøre.
Likevel møtes ofte ME og fatigue, med tanker om at de bare er varianter av «sliten»
Det kunne ikke vært mere feil.
For sliten er noe friske blir, fatigue eller Me, er ikke noe alle kan kjenne på.
For å prøve å forklare..
Jeg husker en fjelltur som ung.
Rett under siste topp, når jeg knapt hadde pust igjen nok til å puste, der tente han som jeg var håpløst forelsket i, en røyk. Jeg tenkte «han er gal», også gjorde jeg det samme. Helt blendet av han, der han sto så staut.
Men den røyken, den vippet meg helt ut av bane.
Og litt sånn er Me. Som en røyk før siste fjelltopp. Som gjør deg kvalmende svimmel, og ør, og andpusten og korttenkt, hver eneste dag. I tilegg har du en verkende vond influensa, så kroppen er helt forbi tom. Sånn at bare tanken på å gå ett skritt, eller reise seg virker umulig. Og denne kroppen, som alltid har holdt deg oppreist, vet ikke lenger hvordan den kan klare det. Så den bare pumper ut trassig melkesyre, fordi du ville alt du vil. Som å gå, eller stå, eller ta ett nytt skritt. Også tvinger den deg i kne hver dag, sånn at du må krabbe videre med en bitter smak av nederlag i munn.
Små skritt er blitt store maraton. Korte avstander, lange ekspedisjoner. Og huskelappen på det som engang var automatikken i hver bevegelse, brennes opp før du får gleden av det besparende i de.
Alt du sitter igjen med, er prisen. Den og en kropp fylt til randen med bly. Så den konstante dragningen av deg, ned mot grunnen, er det mest stabile du har fått i hvert nye minutt.
Det er som om kroppen har glemt å skru av kranen som holder på kreftene dine. Så før du får dyppet tærne i vannet. Det vannet, som egentlig er livet ditt, er alt bare borte.
Så det snakke, eller gå, smile, eller bare være oppreist, slukes av ett sultent dragsug.
Og du hviler, og sover, du ligger og lader, du lever så lite du kan, for å kjenne på smulene av den du var. Og likevel møter hver morgen deg, med en form av dagen derpå. Fra en fest du ikke fikk.
Og engang var du kanskje en leder som lærte opp andre, og alltid sto på. Men nå husker du ikke engang hvor gammel du er, for du har glemt alt du kunne. Så når du skal si noe kommer ikke ordene dine ut, eller frem eller noen vei. For de bare svever hånlig rett utenfor rekkevidde, eller er pakket inn i 14 lag med vatt. Så alle tanker må tenkes kort, for å ikke kreve for mye.
Du kunne grått. Du vil det, egentlig vil du gråte hver eneste dag, om bare ikke gråten hadde kostet mere krefter enn du har å gi.
@tidenimellom på INSTAGRAM
#tidenimellom #bytidenimellom
