Noen er nådeløs med andres tid.
De forvalter den nesten, som om de selv sitter med råderetten i andres menneskers liv. Og de tar, fordi de trenger. Vil ha mer, fordi de må. De bør få, fordi de kan ta. Og de krever alt av deg, fordi de selv har så mye mere enn alle andre å stri med.
Så det, liksom gir de en selvskreven grunn, til å fylle opp med seg, i alt ditt også.
Så da gjør de det.
De fyller opp og presser plass til seg, sånn at du liksom må tre litt til siden i ditt eget liv. Bare for å gi de den plassen de trenger til å skinne, der du selv skulle ha skint.
Det at du, egentlig har nok med ditt eget, er ikke nok for noen andre enn deg.
For du er på en måte, nedstemt på tiden til å telle i ditt eget liv.
Noen eier mye kraft og krefter mot det lille du Jar og kan gjør i møte med de.
Og likevel er dette livet, bare ditt.
Det vil alltid være noe i det, som du vil måtte bruke din tid på, om du vil det eller ikke.
Men andre folk forvalter ikke din tid.
Det er faktisk ingen som bare kan ta din tid.
Det er vi som lar de, og det er vi som må begrense de.
