Midt på bordet står det en liten vase, en vase med håndplukkede blomster,
Ikke bare plukket av en hånd, men nøye utvalgt, til, for å glede mottakeren.
Det er meg, jeg er mottakeren, og blomstene er nydelige.
De minner meg om en annen tid, de har ikke røtter lengre, eller er av type hageblomstene man egentlig ikke skal plukke. Men de er helt like, allikevel helt ulike. .
De drar meg tilbake til en tidlig Sommermorgen.
Da jeg våknet av en hånd som strøk over kinnet mitt.. «mammaen min». Smilet mitt kommer før øynene åpnes, varmen før kroppen røres. «Å du kråkemor», sier jeg og åpner den altfor varme sommerdynen. Hun kryper inn i armkroken, lukker øynene og ligger helt stille.
Sommermorninger, gode, late, trege sommermorninger. «Du kommer til å bli så glad etterpå», sier hun og vekker stillheten. «For Det er noe til deg på kjøkkenet». Til meg, hmm, hva kan det være tro..
De kalde småfuktige føttene varmer seg mot mine og røper At de har kjent på morgenduggen i gresset like før.
Det aner meg hvorfor og jeg håper i det stille at de små hendene ikke har renset for mye av hortensiaen til leieboeren. Vi har snakket om hageblomster før, men det lille krøllete hodet glemmer like fort som de nydelige fargene kommer til syne.
Hun hopper ut av sengen. Bokstavelig talt, hun. reiste seg opp tok to satshopp og hoppet ut. De lyse krøllene danset i takt med latteren og startet den sommerdagen. .
Blomstene nå er ikke fra hagen til leieboeren, som da, de har ikke røtter, eller kommer i alle lengder. Men de er likevel håndplukket. Nøye valgt på lenge, farge og til glede for den som fikk de.
Hver blomst er plukket med tanke på en annen, men tanke om å glede en annen.
Og det er jo så lett , å glede en annen.
Markblomster, smil, små små ting, som er så smått av vi selv nesten ikke kan merke det, som ikke koster noe, men som allikevel er så stort, er så mektig i egen form. Hvis det deles med en annen.
