God morgen sier den,
før den legger seg over meg, som ett teppe av ingeting og hilser meg velkommen fra søvnen.
Og så, så er det bare den og meg.
Stillheten og Heidi.
Jeg liker stillhet.
ME liker stillhet.
Det er som om alt pakkes inn i ett lag som beskytter meg fra alt som er for mye nå.
Så omfavner Den meg, i en ro bare stillhet kan.
Jeg løfter koppen, og lyden av kaffe mot leppene brekker stillheten litt. Som om det lille ekkoet gjaller i rommet, fordi det står i kontrast til det helt helt stille.
En stund, står verden rundt meg, helt stille.
Jeg lukker øynene, åpner sansene og fyller meg opp med dette.
Dette stille, fantastiske, store.
Det gir meg nærmest luft under vingene der det letter det ekstra laget av smerter som ligger rundt meg.
Og da, da kjenner jeg hvor mye jeg trengte akkurat dette, akkurat nå.
Stillhet, ro, dype pust og fokus.
I det, midt i Her, er jeg bare meg,
bare meg uten alt det andre,
Heidi.
Flyktige tanker truer med å erstatte roen, men før de får laget noe klart bilde, flyr de forbi.
Alikevel ser jeg de tre, viktigste som en uklar del av tankene i flyt, og ett øyeblikk der er det rett før jeg griper de med hånden tilbake. Men så vet jeg, de har det bra. Så vet jeg, de er midt i sitt og ikke trenger mine tanker der, så jeg dytter de lett videre istedenfor.
Så er det igjen bare meg, helt alene.
Bare meg gir nesten gjenlyd i tankene mine.
Det å bare være meg Uten hjelp, uten lyder, uten mennesker,
uten noe annet enn meg selv og tankene mine.
Jeg savner det. Savner å være bare meg, klare meg, klare oss selv.
Og jeg håper, at dette kan være tegnet på at i år, i år skal bli året hvor akkurat det går.
#myworldwritten
