Det går så fort.
For fort.
Ikke det alle sier går fort,
men det andre.
Det er som om tiden skrur seg ned fem hakk de to ukene han er ute.
For så å ta igjen all tapt tid de fire andre han er hjemme.
Og her er vi nå.
Ved de to.
Tiden bare står her og jobber mot meg.
Stille. Men ikke helt stille.
For, selv om tiden går sakte, sakte og aldri helt kommer frem, så klarer den likevel å fylle seg opp, da.
Det Er Som om den mates av utilstrekkelighet og utfordrer alle timene i døgnet.
Og selv om vi går igjennom, legger planer, og har kontroll, i forkant. Så har vi aldri helt det.
Så fort han snur ryggen til, skjer alt.
Alltid.
Hadde jeg vært vanlige meg så ville det vært helt greit.
Jeg ville sagt at livet aldri venter så derfor må vi bare gjøre det beste ut av det og hoppe i det.
Men mitt beste og meg er ikke helt på bølgelengde. Jeg vil mere enn jeg klarer og må godta mindre enn jeg ønsker, og av og til så provoserer det meg så mye at jeg bare later som om det ikke finnes noen grenser.
Da går jeg sånn, på, holder ut, overhører og fortsetter og så, helt ut av det grå blå. For helt blått er det kanskje ikke siden jeg jo overhørte det jeg hørte.
Men likevel, helt ut av det grå blå, sier det bare
STOPP.
De neste ukene, er vi enige, mitt beste og meg. At det ville vært lurt å høre.
På ett tidspunkt, så ville det være lurt.
Og imens jeg gjentar det gjennom tårer, smerter, søvnløshet og utmattelse, så kjenner jeg at det ikke er alt som er verdt det.
Noen ganger er Det ikke verdt det, og det er på en måte ekstra vondt, å ha så vondt at ingenting er verdt å ha det sånn som akkurat da.
Da Dagene blir borte og timene forsvinner.
Da jeg kun sitter igjen med minutter. Minutter som aldri tar slutt, men som varer og varer og opphever både timer, dager og tid.
Og det eneste jeg kan gjøre for å få de unna er å Telle de ned, telle igjennom, og telle over.
Jeg skal ikke dø, da og der, selv om det kjennes det sånn ut. Men Det er Som om jeg er plukket opp fra intet, sendt med hurtigpost til helvete og pines ihjel.
Og Da , da er ikke alt verdt det.
Da vet jeg at det må være verdt det, det må telle mye for å ha det sånn som da.
Og det må jeg lære
